FORUM

ARRANGEMENTER

Quizkalenderen 2018 Finn din pubquiz Norgescupen

QUIZ-STOFF

Diverse quizer QuizDan QM Podcaster Internasjonal quiz Quizlenker Dette bør du kunne

MESTERSKAP

EM VM NM Nordisk Norway Open Rankinglister Analyser og tabeller

OM NQF

Medlemskap Styret Hvem og hva er NQF? Kontakt oss Formelt

Quiz New York style

Av Tore Dahl

Undertegnede var nylig på utenlandsreise og frekventerte noen av de viktigste kunstmuseumene i New York og Washington DC. Dette medfører ganske mange timers tråkking på harde steingulv og opp og ned avenyer mellom de ulike museumene. For de interesserte kan nevnes følgende museumer som kan anbefales et besøk for den kunst (og quiz)-interesserte:

New York:

  • Metropolitan Museum of Art
  • MoMA
  • Whitney Collection
  • Frick Collection

Washington DC:

  • National Gallery (East & West wing)

I denne omgang ble Guggenheim (NY) og Philips collection (DC) utelatt, disse får besøkes ved en senere anledning. The Met, MoMa og NG er digre museer, og etter hvert blir mengden franske impresjonister og amerikanske colorfield-malere så stor at man må gjøre et utvalg, og tiden man setter av til å betrakte hvert bilde, synker proporsjonalt med antall meter gått utover formiddagen.

Uansett, museums-tråkking er et must i storbyer for den internasjonale quizer, da malerispørsmål er en hyppig spørsmålsform i VM, EM, Nordisk, og også i NM. Det anbefales også å gå til innkjøp av museets egen bokguide, slik at man i ettertid kan bla opp en del av bildene man har sett, i ro og mak, og ikke minst med uthvilte ben.

I store museer som MoMa og National Gallery kan det fort gå et par timer uten at man har kommet seg gjennom en tredjedel av malerisamlingen en gang, og de fleste pleier å tørste etter lunsj da, og da mener jeg tørste. Derfor er det lurt å planlegge litt på forhånd, bestemme seg for hvilke verk man i alle fall ønsker å få sett, og sørge for å få sett disse tidligst mulig i løpet av besøket.

Dernest kan man gjerne gå litt på måfå i de avdelingene man interesserer seg mest for. Typisk er ikke dette italienske renessansekunstnere på 1300- og 1400-tallet, for de fleste. Man kan også med fordel ta den moderne biten til slutt, da det oftere er mindre krevende rent observasjonsmessig. Det er grenser for hvor lenge man trenger å stirre på en Ellsworth Kelly eller Barnett Newman før man har fått med seg det grøvste.

New York-museene er ganske dyre, sammenlignet med europeiske. Typisk koster det 20 dollar å komme inn. I DC er Nasjonalgalleriet derimot statseid, så her kan man fritt komme og gå, og gjennomføre det på to dager uten tillegg i prisen.

Som regel følger det med muligheten til å få med seg en dings med hodetelefoner, slik at man kan få en slags guidet tour. Jeg pleier aldri å benytte meg av denne muligheten, da det tar for lang tid å høre seg gjennom alt, men det er ikke dumt hvis man ønsker informasjon om enkeltbilder, da man gjerne kan taste inn et nummer, og så få presentert akkurat dette bildet av en kyndig person.

Etter timer med vandring fra det ene malerirommet til det andre mister man gjerne oversikten og aner ikke hvilken ende av bygget man er i, det skal godt gjøres å unngå å passere den samme Joshua Reynoldsen minst et par-tre ganger før man endelig klarer å bevege seg inn i et helt nytt rom. Det er på dette tidspunkt man begynner å få nok, og ikke orker flere Picassoer eller Cezanne’er, som ofte også er påfallende like i visse perioder av de respektive kunstneres liv.

Da er det på tide å gjøre opp status, og sikte seg inn mot dagslys og en kald øl. Som regel går denne turen for meg via museets bokhandel, hvor man myser på bøker, underlige dingsebomser og plakater, og plukker med seg museumsguiden. Pass på å ta paperback-utgaven! Disse veier litt mindre, og man har som regel nok å drasse på etter en ukes opphold.

Nuvel, det var den kunstfaglige delen. Men man hadde jo tenkt seg å få med seg en quiz også, for å se hva the natives hadde å by på. Ikke mye, skulle det vise seg.

Skal man på quiz i New York må man jo finne ut hvor slike arrangeres. Heldigvis finnes det en guide for dette formål: Murphguide
Den aktuelle dagen for quizbesøk var søndag, og her var det kun et valg, Ulysses pub, helt nederst på Manhattan i området Wall Street.

Puben viste seg å ligge i en slags bakgate, hvor det lå hauger av andre puber som alle hadde uteservering på rad og rekke. Lett regn gjorde at disse lå folketomme, men innvendig var det trivelig nok. Puben kunne minne om slike man kan støte på de britiske øyer, med smalt inngangsparti men som viser seg å være enorm innvendig. På Ulysses pub var det også ganske så digert, og vi befant oss i en del, mens quizen foregikk i en helt annen. Høyttaleranlegg gjorde det mulig å høre (deler av tiden) hva som ble sagt. Overhøre, er kanskje riktigere, siden vi aldri så quizmaster noe sted.

Vi spurte den hyggelige serveringsdamen om vi kunne få quiz-ark og penner, og det første tegn til uro meldte seg da hun kom tilbake med, ikke et pent trykkede, linjerte ark med pubens logo. Ei heller et vanlig blankt ark for fri utfoldelse. Derimot fikk vi et glass med noen papirlapper og penner i. Det lovet ikke for noen lang quiz akkurat, men det ble det, på sett og vis, men ikke riktig slik vi hadde tenkt.

Opplegget viste seg å være som følger: Den usynlige quizmasteren leste opp ett spørsmål, og deltagerne skrev ned svaret på en av lappene. Så kom den hyggelige serveringsdamen rundt og samlet dem inn etter noen minutter, for retting. Dernest gikk det en 10 minutter til, før «quizmasteren» dristet seg til å lese opp svaret.

Quizen åpnet friskt med VM-aktuelt stoff: Hva heter VM-ballen? Det var grei skuring. Dessverre var ikke svaret like stødig: Jubalani, lød det. Altså ikke det korrekte, Jabulani. Det er riktignok bare en ombytting av et par bokstaver, og det er forståelig om man bytter om på dem. Hvis man er deltager. Hvis man er quizmaster bør man kanskje sjekke dette nærmere.

Noen resultatliste etter første spørsmål forelå ikke, og etter snaue 5 minutter etter at svaret var lest opp, fyrte QM av gårde et nytt spørsmål. Det vanvittige tempoet tok visst på, for jeg har allerede fortrengt de fleste av spørsmålene. Jeg kan erindre at det ble spurt om hvilken kjendis som hadde tilbudt seg å selge den amerikanske stat (eller BP) noe utstyr for å rense opp i oljesølet, men ikke hvem det var eller om det var noen vi overhodet hadde hørt om.

Tretti minutter og to spørsmål senere var vi fortsatt med og besvarte spørsmål, men med betydelig mindre entusiasme enn i starten. Man gikk i stedet løs på øl-menyen, og bevilget seg en pint til voksne $17(dette var riktignok et importert belgisk trappistøl på fat, så det forklarer den stive prisen, det var ellers normalt nivå for øvrige sorter), for å døyve den nummende følelsen som gjørmetempoet til quizmaster henla en i. Ikke nok med at frekvensen var den laveste jeg noensinne har opplevd i mine 13 år som pubquiz-gjenger. Totalt 7 spørsmål på en time og ca tyve minutter er ikke akkurat ekspresstempo.

Og som om ikke det var ille nok, det virket ikke en gang som om qm hadde plukket ut alle spørsmålene på forhånd en gang. For gang på gang hørte man ham over lydanlegget, «let’s see… next question… what shall it be, what shall it be…Oh! Here’s one:»… hvorpå han klarte å lirke frem et spørsmål, presumptivt fra en bunke ark som formelig svulmet med spørsmål side opp og side ned, og vanskeliggjorde valget hans til de grader.

Etter 7 spørsmål på under halvannen time var det tydeligvis nok, og på tide å kåre en vinner. Med over halvparten feil var vi ikke blant tetskiktet, akkurat. Og overraskende nok var det 2-3 lag som hadde scoret like bra! Kanskje ikke noe SJOKK når man stiller syv spørsmål. Å, var det noen som kom likt? Hva skal gjøøøøøre!

Utslagsspørsmål måtte da altså til, konkluderte DJ’en da med (jeg nekter å kalle ham quizmaster lenger). På det tidspunkt var jeg så overveldet av tempoet at jeg ikke fikk med meg disse heller, men antagelig ble en vinner kåret. Ingen resultatliste ble lest opp til slutt, og siden vi satt i et helt annet rom enn der hvor hoveddelen av deltagerlagene befant seg, har jeg ei heller noen formening om hvor mange lag som deltok. Det vil overraske meg om det var veldig mange.

For hvem gidder å karre seg helt ned til sørenden av Manhattan en søndag kveld, i det øyemed å delta på en 7-spørsmåls quiz? Du skal være bra utsultet på quizzing for å synes at det var en bra deal. Det er som å komme til en restaurant og forvente American Size Dinner, for så å oppdage at det lille eggeglasset med scampi-mousse som ble servert mens du plukket opp servietten fra under bordet, var hele hovedretten.

Det underlige er at det synes som dette opplegget har vedvart en stund. Det viser seg nemlig at NQF-president Ole Martin Halck m/frue har vært på stedet (og vunnet!) et par år tidligere. Altså er det liv laga, på sett og vis. Søndag er jo riktignok ukas nest verste pubquiz-dag (lørdag er verst), og på Beer Palace i Oslo har det sjelden vært mer enn en 6-10 lag de gangene jeg har vært der en søndag, men i det minste får man 50 spørsmål.

Nuvel, maten var i alle fall god på Ulysses, det skal de ha. Og de viste Game 5 i NBA-finalespillet, som man kunne gløtte på mens DJ raste gjennom spørsmålsbunken sin. Som quiz-plass kan stedet overhodet ikke anbefales. Som hyggelig irsk pub, absolutt.

Det kan bli i overkant mange spørsmål på en pubquiz, særlig hvis man ikke har tid nok til rådighet til å diskutere dem. Men det er langt å foretrekke fremfor for få. 7 spørsmål (+ utslag) er latterlig lite, og kanskje et resultat av innflytelsen til sirupsspørreprogrammet «Vil du bli millionær», hvor man ofte klarer så mange som 20 spørsmål eller mer på en times sendetid. For slike som meg, som har deltatt på 500-spørsmåls quizer på en kveld, er ikke dette akkurat mye å se frem til. Det skal sies at 500 nok er øvre grense for hva man orker, og vel så det.

«Normalen» for en pubquiz er de fleste steder 50 spørsmål, fordelt på to omganger. Noen serverer bare 40, som sikkert er passe på steder hvor man ikke har så erfarne lag. Andre igjen har 40 spørsmål OG erfarne lag, men supplerer med å legge inn flerpoengere, slik at det de facto blir 50 spørsmål eller mer. Og det bør man ha. Og med mindre det er en helt nybegynnerpub, så er alt under 40 spørsmål for lite. 30 har jeg opplevd noen steder, men skjønner ikke helt greia med det. Da er jo quizen gjerne over på 1 time, og det som regel ikke ønskelig for hverken pub eller deltagerne?

Vel, slik var altså første møte med quizzing, New York-style. Det ble dessverre ikke anledning til å forsøke noen av mandags-pubene, men visstnok skal det være mer å bite i da. Formodentlig vil noen norske besøke en av disse i løpet av de nærmeste årene, og kanskje vi kan få en rapport fra en quiz med et tosifret antall spørsmål da.