Musikkquiz – en anbefaling

Etter å ha vært på noen musikkquizer opp gjennom tiden, har jeg tenkt å dele litt erfaringer og tanker omkring hvordan man best kan sette sammen en slik quiz. Forhåpentlig en som kan ha potensiale til å appellere til mer enn et lite og sært segment av deltagermassen, noe som enkelte tenderer for sterkt mot, synes jeg, etter å ha hørt en del musikkquizer av svært varierende kaliber de siste par årene.

Kill your darlings
Veldig mange førstegangs musikkquizmastere later til å se på det å lage musikkquiz som en ypperlig anledning til å formidle sin egen (antatt) fortreffelige musikksmak. Dette kan være en feil tilnærming, for å si det forsiktig. Ofte vil det store flertall være fullstendig upåvirket av denne misjoneringen. I tillegg risikerer man at de også vil kunne få en forsterket oppfatning av at du som musikkquizmaster er mer eller mindre uegnet til oppgaven, og det var vel ikke det du først og fremst ønsket å oppnå.

Det betyr ikke at det er helt utelukket å mikse inn et favorittkutt eller to, men la ikke samlingen din være TEMA for quizen. Og styr unna det mest obskure. Hvis man på død og liv ønsker at den ene spesielle låta bare MÅ deltagerne få høre, så spill den som ventemusikk mens man venter på resultatene eller noe.

Ei heller er det en særlig god idé å fordømme materiale man selv akkurat har spilt, for å «tekkes» undermålerne der ute som ikke vet bedre enn du selv, der du i din opphøyde posisjon øser ut av musikkvisdommen din. Vis respekt også for de tingene du selv ikke liker. Det er nemlig garantert noen av deltagerne som har diametralt motsatt oppfatning av din når det kommer til en bestemt låts kvalitet, og selv om du har mikrofonen, er det en god grunn nok til å fornærme dem som har kommet dit ene og alene for å hygge seg med noen øl og uttesting av musikkunnskap? Hvis svaret ditt fortsatt er et høylydt JA, vel, deg om det. Jeg spår en kort og vanskelig karriere som musikkquizmaster.

Variasjon
Sørg for å dekke også de områdene du også selv ikke har noe dypere forhold til. Det betyr ikke nødvendigvis alle genre, og at country og jazz må inkluderes hver eneste gang, men både hiphop, rap, disco, heavy, soul, bør kunne inkluderes. Spesielt hiphop er blant «vår tids» mest nyskapende musikk, og Kanye West og Timbaland har nok i dag en vesentlig viktigere posisjon enn det Whitesnake og Elvis noensinne har hatt for den litt yngre generasjonen. Hovedvekten i en musikkquiz som ikke dreier seg om klassisk musikk, forventes nok å inkludere store porsjoner pop og rock. Så la den det, men krydre også med andre elementer, som overnevnte.

VARIASJON!
Også innenfor musikkquizens hovedelementer, pop og rock, går det fint an å variere mye. Hvis du som musikkelsker hører til den klassen som ikke synes det kan bli NOK rock, og som tror at bare du sørger for å inkludere flust av både hard rock, puddelrock, tungrock, heavy metal, satanrock, klassisk rock, rockabilly, punkrock, og ja, vanlig ROCK så må jeg nesten advare deg med at du kan ha et problem, i forhold til den delen av publikum som synes at pop er topp også. Du kan til og med ha et ganske stort problem, denne delen av publikumet liker sannsynligvis ikke quizen din noe særlig. Og som musikkquizmaster bør du ha et overordnet mål om at nettopp mange skal like den. Deltagerne er der for å underholdes, ikke for å kjedes i senk av en bedrevitende musikkfreak som mener det kun finnes én god musikksmak: egen.

Hva står «Pop» for?
Det heter ikke POP uten grunn. Og en musikkquiz bør, om ikke akkurat 100%, så i alle fall i stor grad dreie seg om hits, eller sanger som mange kan ha hørt. I så måte er det kanskje skuffende å få høre det, men en rekke av tidligere nevnte rockegenre har ofte et noe mer begrenset utvalg av slike. Det betyr faktisk, og er så enkelt, som at man bør velge færre «gruppeavhengige» låter i quizen sin. Det vil si sanger som aldri har ligget på noen hitlister, men som sikkert er innenfor kanon til rockemenigheten i form av at de er band-karakteristiske og konsertfavoritter.

Det er ikke nødvendigvis det samme som hits. Deep Purple har hatt to – 2 – singler som nådde topp 10 på amerikanske hitlistene, gjennom hele karrieren, begge på en finfin fjerdeplass. De fortjener likevel å inkluderes i musikkquizer, det er et kanonisk band vi snakker om. Men de skal kanskje ikke være med HVER gang man lager musikkquizen sin. Det samme gjelder gruppene rett under Deep Purple i heavyrock-legendeverdenen. Ta gjerne med noen av dem, men ikke prøv å inkludere alle i en og samme quiz.

Jeg overdriver så klart denne problematikken litt, men det er ikke uten grunn at det tas opp heller. Husk at det er en GRUNN til at hitsingler blir kalt, vel, HITS, og at låt nummer fire på Black Rainbow Purple Sabbaths tredje album ikke blir det. Dessuten: power ballads er ikke nødvendigvis heller POP.

Hits! No hits!
For all del, det mangler ikke på forglemmelige nummer 1 hits på en hvilken som helst vestlig topp 10 liste. Hvor mange kan ramse opp alle singlene til Mariah Carey og Celine Dion? Det er masse man helt fint kan styre unna. Men også her er det ting man kan gjøre for å bli mer spennende og variert.

Hvis du som musikkquizmaster vaker rundt de 40 aldersmessig, så ikke bare spill 80-talls hits. Da kan man sikkert fint legge til at er du rundt 10 år yngre, så ikke bare spill 90-talls hits. Variasjon går ikke bare på genre, og man må forsøke å bryte litt ut av sin egen sfære, ikke bare finne låter som var hits da man selv fikk sin musikksmak formet.

Jeg har kanskje et meget godt tips i så måte. Jeg vil gå så langt som å si at du ikke kan trå mye feil ved å følge det. Vel, det er ikke så mye et «tips» som informasjon, og her er det: Det HAR blitt laget ny musikk siste fem år. Og den går det an å spørre om! Og det bør man gjøre. Mye av den har også allerede rukket å feste seg i hjernebarken til et stor andel musikkelskere, den er på vei inn i en felles musikkhukommelse. Og som nevnt, det kalles ikke hits uten grunn, og den grunnen er at de er POPULÆRE. Noen av dem ubegripelig så, men ikke desto mindre. Og det at noe er populært er ikke alltid et fy-ord, og spesielt ikke for deg som vordende musikkquizmaster burde det være det. Tvert i mot.

Aktualitetsdelen av jobben er heller ikke automatisk gjort ved å inkludere én låt av Rihanna og én av Lady Gaga. Det finnes også ny musikk der ute som er mer utfordrende enn disse to som kan få plass. Man kan for eksempel forsøke å finne låter som spilles mye på radio, noe som gjør låta mer gjenkjennelig, uten at artisten eller gruppa nødvendigvis er planker. NRK P3 legger ut spillelister hver uke, og de har også de arkiverte offentliggjorte. Andre radiokanaler har kanskje det samme. Ligger en låt på både amerikanske, engelske og norske hitlister, så er det antagelig et trygt valg, og i alle fall enkelt å forsvare.

Annen nyere musikk
Det finnes også mye ny musikk som ikke finner veien til hitlistene så lett. Grupper som har stor fanbase, uten å spy ut mange hits. Slikt kan man også fint inkludere, men det kan være vanskeligere å finne, spesielt hvis du musikksmaklig befinner deg på 70-tallet et sted mellom Dio og Santana, eller synes at Sie Gubba er noe av det friskeste og mest nyskapende de siste årene.

For all del, vi som tilbrakte timer med å granske tekster, riff og vokalbruken i the Smiths, Belle and Sebastian og the Pixies er antagelig heller ikke de best egnede til å navigere i ny-musikkverdenen. Men har man ikke kunnskapen, bør man gjøre en innsats, i alle fall om man ønsker å nå flere enn de likesinnede musikkmessig. Og det er et must, jeg kan ikke få uttrykt dette sterkt nok. Så lese seg opp, musikkblader på nett, Wikipedia, og gjerne kombinert med Spotify. Der kan man søke opp artister, og samtidig få forslag til «related» artists, altså lignende ting, som man kan sjekke ut på Wikipedia om har noe fanbase å snakke om. Lengden og antall språk artikkelen er på er ofte en indikator på slikt.

I disse tider kan man få en hel del tips om hva som kan egne seg som materiale til musikkspørsmål, ved å skjele også til film og tv. Store filmer, såkalte kassasuksesser, har gjerne soundtracks med hotte up-and-coming artister, eller tidløse klassikere. David Letterman har i et par-tre tiår nå gitt potensielt sterke nyankommere sjansen (Maria Mena mulig unntatt), og listingen til showet går an å finne på nett.

Og ikke minst, de siste to års VIRKELIGE cover-hit maskin: tv-showet Glee er toneangivende i sitt utvalg. Og de spiller ikke bare inn på nytt de største hit-låtene. Gamle Journey-sanger blir som nye! Uansett hva du personlig måtte mene om showet (antagelig har du en mening selv uten å ha sett det), er det ingen som helst tvil om at det de har gjort for å fronte populær musikk går utenpå det aller, aller meste. Kast fordommene over bord, og sjekk ut soundtrack-lista deres, den er etter hvert ganske lang blitt.

Det samme gjelder kommersielle musikkdataspill som Rock Band og Guitar Hero. Også deres soundtrack-listinger er å finne på Wikipedia, og her vil man finne mye som ikke har vært topp 10 hits, men som på annet vis har nådd «kanon», og er en del av den felles musikkhukommelsen.

Spill lenge nok
En musikkquiz kan som en vanlig allmennquiz vare omkring halvannen til to timer. Bruk da mesteparten av tilgjengelig tid til å spille musikken, ikke egne røykepauser eller babling mellom låtene. Ett minutt er ofte passe for hver låt, men formatet kan i blant bestemme tidsbruken. I lengre musikkquizer har man gjerne flere enn to omganger og noen av disse er spesialiserte, og da er det kanskje behov for mindre lyttetid. Uansett, den siste låta i en «vanlig» musikkquiz kan gjerne spilles helt ut. Da skal deltagerne uansett få litt tid til å gå gjennom alle svarene sine, så la like gjerne sangen spilles ferdig, og be om bytte ikke lenge etter at den er ferdig.

Et kostnadsspørsmål?
Det kan fort bli dyrt å konstruere en musikkquiz som ikke helt og fullt er basert på egen musikksamling. En enkelt låt koster 8 kroner på iTunes, så 40 låter resulterer jo da i en ekstrautgift på over 300 kroner. Men det finnes lovlige veier rundt dette, som bør vurderes hvis man har ønske om å holde mer enn én musikkquiz de neste par årene.

Man kan for eksempel utvide egen samling med hitssamlinger, og type Now That’s What I Call Music får man ofte til en billig penge på brukthandler. Det er kanskje plater man på død og liv ikke vil at noen skal legge merke til i CD-hylla, sirlig striglet gjennom tiår, både alfabetisk og etter genre. Men det er jo ikke for å pryde leiligheten din at du trenger disse, de inneholder faktisk en god del saker som er brukbare, år etter år.

Et enda bedre tips er å bli betalende Spotify-abonnent. Da har man muligheten til å konstruere offline spillelister, som kan lagres på en bærbar enhet, som iPhone, iPad (muligens), iPod eller Android-telefon, som da kan plugges rett inn i stedets musikkanlegg. Eller til og med fra en liten bærbar pc.

Det er da ESSENSIELT å teste at man faktisk har klart å lage en slik offline liste, og at den virker, FØR man skal holde quizen. Og det betyr da ikke en time før, men dager før, slik at man kan rette opp feilen hvis den oppstår. Til man er helt trygg på at dette fungerer, kan det være lurt å ha med seg en backup-quiz på cd.

Den optimale musikkquiz
Så hva består en optimal musikkquiz i? Det finnes det ikke noe fasitsvar på selvsagt, men det går an å lage en slags mal som kan ha som rettesnor, uten at den trenger være bindende i ett og alt. Jeg vil si at hovedkjernen i en musikkquiz skal bestå av hits, gjenkjennelige låter som et flertall kan ha hørt, uten at det nødvendigvis er så enkelt at det blir pausefyll. Det er ikke noe særlig poeng i å spille «Beat it», «Thriller» eller «Billie Jean». Det vil si, man kan det, for eksempel hvis det er noe annet enn bare en straight spill-ett-minutt-av-hver-av-40-låter quiz, som har mer avanserte del-elementer. 5 karaokelåter hvem har originalen, eller 5 introer på noen få sekunder hver, og så videre. Slike quizer krever kanskje mer enn 2×20 spørsmål, og noen musikkquizmastere i Oslo har derfor 4-5 omganger, med hver sine temaer.

Så en slik mal for ulike genre og segmenter kan være:

 

• 50-60% eller mer av hits, spredt kronologisk.
• 20-40% annen musikk, også spredt kronologisk. Det vil i praksis si rock men også annen musikk som ikke nødvendigvis er gitarbasert, men som ikke er hit machines heller.
• 10-20% smalere ting

Sammensetningen vil også være publikumsavhengig. Har man deltagere som er tilnærmet spesialister og går på musikkquiz hver eneste uke, kan man sikkert med fordel søke å variere så mye som mulig. Er derimot publikummet bestående av «vanlige» allmennquizere som synes det er moro med noe annet en gang i blant, så er det nok tryggest å la hit-andelen stige en del.

Ta gjerne til slutt en grov-opptelling, mot genre, tiår og også rock kontra pop. Se til at en genre ikke er for dominerende, og vær spesielt var på de litt smalere genrene. Jeg hører til dem som synes at ett heavy rock-spørsmål er mer enn nok, kanskje til og med litt i overkant. Andre vil synes at 5 slike er i snaueste laget, og hva har nå alle disse POP-spørsmålene i rockequizen å gjøre? 5 Red Hot Chili Peppers-låter må da være nok til popfolket!

– Men slik kan man ikke tenke hvis man skal lage en musikkquiz for alle. Det er ikke lov. Bli heller hjemme og hør på nok en gitarsolo, hvis det er det om å gjøre.

Det er så klart mange måter å lage en musikkquiz på, og man kan selvsagt lage dem med en helt annen sammensetning enn skissert over. Det kan likevel være lurt å stille seg selv noen kontrollspørsmål underveis, og sjekke hele tiden at det er for deltagerne man lager quizen for – og ikke seg selv. For da kan man like gjerne bli hjemme og underholde seg selv?

vandahl
snart klar for å lage en ny musikkquiz!

Quiz New York style

Quizmasteren 2

Av Tore Dahl

Denne spalten vil nødvendigvis bli noe sporadisk, men med flid og lykte (hvis det heter det) bør det kunne bli flere. Spalten skal jo handle om quiz-relevante saker, og skrevet ut fra et quiz-teoretisk synspunkt. Jeg vil ikke si quiz-faglig. Quiz er ikke et fag. Ikke langrenn heller, selv om det finnes lærere i teknikk, smøring og eksperter på utstyr. Vel, kanskje det er er fag likevel. Idrett har i alle fall blitt det, av nødvendighet for å kunne hevde seg, men de enkelte øvelser kan vel man vel fortsatt kalle disipliner, innenfor faget. Da vil jeg kanskje kalle quiz for en disiplin, innenfor faget spill. Nok av det.

Et formål med denne spalten er å også fokusere på det som for min del har blitt en tese i hva som utgjør en god quiz, for meg personlig. Og det er noe som har blitt sagt om hva god litteratur bør kunne gjøre – Teach and delight. Altså, man bør kunne underholde og opplyse samtidig. Hvis man bare blir servert planker som alle klarer hver gang, blir det kjedelig. Hvis man får en haug med umulige spørsmål er det heller ikke så gøy, det må være en mellomting her. Men det er noen finere moment her også. Et vanskelig spørsmål bør ha noe ved seg. Hvis deltagerne får et spørsmål de er sjanseløse på, men finner essensen i det så interessant at de går hjem etterpå og slår det opp, og leser om det man spurte om, så har man oppnådd noe likevel. Teach and delight. Så gjelder det ikke å overdosere, for mye super-interessante ting, så blir det bare en grøt. Man skal utfordre, og sende av gårde en jevn strøm av henghøyende epler som lagene skal prøve å fange. De bør ikke kunne få tak i alle sammen, og det bør heller ikke være slik at flesteparten går så høyt over hodet på dem at de går lei. Men noen få gullepler, som de ikke får tak i men skjønner at smakte bra, det bør det kunne være.

Først vil jeg ta for meg et aspekt i lagquiz som har en del moment ved seg, som langt fra er klare, ei heller kanskje så viktige, men som kan være interessante. Utdelingsoppgaver. De kan omfatte så mangt, fra smaksprøver lagene skal gjette på hva er, til rene matteoppgaver, og i England også praktiske oppgaver. I så måte blir den jo ikke akkurat utdelt, men like fullt er det en oppgave som er annerledes enn det man vanligvis serveres, nemlig spørsmål som leses opp, ett for ett.

Det vanligste er nok å utdele ut ark til lagene, med spørsmål i form av bildeoppgaver, ord-oppgaver, rene kryssord eller andre saker som egner seg for å bli studert over tid. Det må være poenget med dem, hvis man likevel kunne vist det på skjerm, kan man jo gjøre det. Men selv med skjermer tilgjengelig ville det være i overkant slemt å vise en kryssordsoppgave i noen få sekunder, før man gikk videre til neste spørsmål. Derimot bilder kan det være et poeng i å dele ut på papir. Det går fint å vise et maleri på en skjerm som et spørsmål, men hvis man gjerne vil fremme kunstinnholdet litt og ha kanskje 5-6, så lar det seg vanskelig gjøre. Og det er også en del steder man ikke benytter skjerm, og da kan utdelingsoppgaver være en kjærkommen variasjon for lagene.

Så til type oppgaver, la oss starte med bilde-oppgaver. Malerier er en fin ting, fordi man ofte trenger litt tid til å vurdere periode, stil og potensielle konkurrerende alternativer til hvem det kan være som har malt det. Her ville jeg kanskje tatt med 6 bilder, og fordelt dem på 2 relativt enkle, 2 middels vanskelige, og 2 ganske vanskelige. Det er meningsløst å ta 6 enkle bilder, synes jeg, fordi de lagene som ikke kan noe om kunst og heller ikke er interessert i den slags, antagelig ikke klarer noe særlig likevel, mens de flinke lagene som faktisk vil sette pris på å få noe så sjeldent som et skikkelig kunstspørsmål, vil bli skuffet og kjede seg etter å bare ha brukt de 12 sekundene det tar å skrive ned kunstnernes navn. Og i stedet for å sette pris på at QM serverte dem noe utenom det vanlige, kan det snu seg til harme og irritasjon over at vedkommende ikke gjorde en bedre jobb, når man først gikk til dette skritt. Så litt av hvert. Og særlig når det er et spesialtema er det viktig å faktisk gi litt til spesialistene, synes jeg. Det krever sitt av QM og spørsmålslager, men den sjansen får man ta, og heller konsultere spesialister som ikke skal delta, for å sikre kvaliteten. Et annet poeng med å ha spenn i vanskelighetsgraden oppover, er at det tar litt tid å lage bildespørsmål, og plassere dem på ark i printmodus slik at det ser litt forseggjort ut. Hvis så deltagerne bruker bare litt mer tid på å skrive alle svarene enn det tok å skrive ut ett enkelt spørsmålssett, ja da er det vel ikke så mye poeng. Det er også en grunn til at man ikke bør dele ut rene skriftlige spørsmål på ark. Det blir kjedelig for lagene da. 50 spørsmål utskrevet og utdelt, tar det for et lag kanskje 10 minutter å besvare. 50 spørsmål opplest, ett og ett, tar kanskje 2 timer. Mye mer underholding for pengene. Man er jo ute for å ha det litt gøy, ikke for å komme fortest mulig hjem.

Andre typer bildespørsmål: Kjendiser er fint. Her kan man virkelig ta steget ut, og fordele etter kategori, og servere 6 idrettsfolk, 6 forfattere, 6 band eller artister, 6 politikere, 6 skuespillere, og så videre. Fine, brede kategorier, og noen for en hver. Derimot 6 deltagere fra Paradise Hotel blir i smaleste laget. Hvis temaet blir smalt nok, blir det fort et enten-eller spørsmål, noe man skal passe seg på i flerpoengs-oppgaver. Alle spørsmål er jo potensielt enten-eller. Enten kan man det, eller så kan man det ikke. I siste tilfelle er det ofte mulig å gjette svaret likevel, men så lenge man ikke deler ut halvpoeng, så er det enten – eller. Likevel, på flerpoengsoppgaver bør det ikke være slik i samme grad. Det bør ikke være slik at som lag får man enten 0 poeng eller 6 på en temaoppgave. Ideelt sett er det spredning i fordelingen av score også her, akkurat som ellers i quizen. De gode lagene scorer mer enn de nest beste, og så videre, jevnt over. Men så kan det være slik at de nest beste eller tredje beste lagene, har en forse i akkurat dette temaet man spør om, og det er jo bare fint, får så blir det en litt ukjent variabel som bidrar til å gi sjanser til å nå til topps en gang i blant for disse lagene. Over tid vil de beste likevel være best, men det fint kunne få beholde troa og muligheten til en gang i blant å jekke dem ned fra pidestallen. Hvis det heter det. :)

Så til poenggivningen. Den har også en del å si, og bør faktisk kunne variere, etter min mening. I prinsipp synes jeg at et svar på et spørsmål skal være verdt ett poeng, hverken mer eller mindre. Jeg er ikke noen stor tilhenger av såkalte raketter, med poenggivning etter vanskelighetsgrad, typisk tre-trinns raketter. En grunn er det prinsipielle ved at et spørsmål bør være lik ett poeng, uansett hvor vanskelig det er. Man kan argumentere med at fordi det er vanskeligere, så bør det også være verdt mer poeng. Men hvorfor det, egentlig? La oss tenke oss til at to lag har lik score i en quiz, men det ene laget har klart et vanskelig spørsmål som det eneste laget i puben. Bør de da belønnes mer for det? Tja, hvis scoren er lik, så betyr jo det at de bommet på et enklere spørsmål som flere andre lag hadde, så hvorfor ikke straffe dem tilsvarende for dette hullet? Og det blir de jo, i praksis, ved 1 poeng for 1 svar. Man belønnes for et man kan, og straffes for det man ikke kan. Et veldig enkelt og greit prinsipp synes jeg. Man får uansett betalt for å klare ting ingen andre klarer, og derfor er det ikke noen spesielt god grunn til å belønne dem enda mer, annet enn ved å kanskje berømme dem med heder og ære. Solopoeng er stilig, men hvis det at man scorer vanskelige spørsmålspoeng ikke alene er nok til at man vinner quizen, så betyr det at man har svakheter som på sett og vis veier opp for styrkene man besitter, og summa sumarum er man ikke bedre enn det man faktisk er.

Derfor(!), øh, argumentrekken forsvant litt på veien, det skal sies. Det ville si er at hvis man serverer et oppgavesett med 6 malerier, så bør ikke denne være verdt 6 poeng, med mindre man også serverer en rekke andre 6-bildesoppgaver, altså 6 kjendiser, 6 filmplakater, 6 veiskilt osv. Dette for å balansere sneverheten og skjevheten som fort kan oppstå hvis man deler ut så mange som 6 poeng om et enkelt tema. Man kan fortsatt ha en enkelt oppgave som 6 malerier og ingen andre bildespørsmål, men da bør man vurdere å redusere poengverdien. Det mener jeg man faktisk kan gjøre. Det er nok litt motstridende å argumentere MOT å øke poengverdien for ett enkelt spørsmål, for så i neste øyeblikk å argumentere FOR å redusere den, men det er grunner til det. Og hovedgrunnen er å redusere åpenbare skjevheter. Dette går litt på psykologi, fordi det ofte kan oppleves urettferdig og tilfeldig hvis en konkurrent får ekstra betalt i form av såkalte følgespørsmål. Et temaspørsmål er ikke nødvendigvis et følgespørsmål, men det kan oppleves som en forfordeling likevel, hvis temaet er smalt nok. Kunst er ikke like smalt som Paradise Hotel, men såpass smalt at man nok ikke bør dele ut 6 poeng for 6 malerier, MED MINDRE det også finnes flere andre litt smale bildesett, som balanserer tematikken. Likevel er kanskje 6 poeng for mye, og det er bedre å beholde antallet spørsmål men reduserer verdien av dem, for eksempel med 1 poeng for to eller tre riktige, 2 poeng for fire eller fem, og 3 poeng for alle seks. Eller redusere antall bilder, til tre eller fire, og gi full score, 3 eller 4 poeng.

I en hvilket som helst lagquiz vil man ofte finne det samme: De lag som leder etter første omgang, ønsker gjerne dampende enkle spørsmål i andre omgang, slik at de kan sikre inn seieren. Lag som ligger bak ønsker gjerne vriene spørsmål i temaer de er gode på, presumptivt mye bedre enn konkurrenten, for slik har de sin beste sjanse til å ta igjen og gå forbi lederlaget. Som QM bør du ta hensyn til dette momentet. Men ikke i form av kowtowing* til topplagene, de andre lagene skal også ha sitt, altså de som er uten sjanse til å vinne. Men som jeg har stresset før, et par hensyn kan man ta. Man bør ikke gjøre det som presumptivt lederlaget ønsker, og bare servere buljongspørsmål, altså tynn suppe. Det må være noen skikkelige nøtter (nøttesuppe!), og gjerne også litt shaky spørsmål, hvor deltagerne har et basseng av mulige svar, men ikke egentlig vet hva de skal velge. For eksempel cocktailspørsmål kan være slike. De fleste deltagere kan navnet på haugevis av drinker, uten å nødvendigvis å vite nøyaktiv hva de består av. Men man må ha flere slike spørsmålsvarianter å ta av, spør man om cocktails hver eneste uke, blir det fort forutsigbart. Så det gjelder å være kreativ og pønske ut ulike varianter av «shaky» spørsmål. Lett er det ikke, tar gjerne innspill i mulige varianter. Men hvis man har muligheten, så plasser de potensielt shaky spørsmålene i andre omgang, for å røske opp litt og skape usikkerhet om utfallet. Den gyldne lagquiz-regel gjelder likevel: Over tid er de beste lagene best, uansett hva man kaster mot dem. De tilpasser seg, nemlig. Og stiller du Paradise Hotel-spørsmål ukentlig, så vil de raskt beherske dette og, selv om de hater det som nøkken. Hvis det er det som kreves, ja, så leverer de det.

Men selv når man leder kan man selvsagt ha glede av vanskelige spørsmål. Noe av dette opplevde jeg selv forrige fredag, da vi ledet quizen på O’Reillys etter første omgang, med den utmerkede QuizMaster Bjørn Revil som forretter. Vår knappe ledelse på 1 poeng etter første omgang ville vil selvsagt gjerne beholde, så da spørsmålet om hvem som var som døde i 1814 og regnes som «det moderne sirkus far» ble vi ganske satt ut. Vi ante ikke dette, hadde ikke noe forslag en gang. Men det spørsmålet var interessant! Svaret finner du her

En annen ting man kanskje bør passe litt på, er å ikke ha vesentlig færre poeng utdelt i andre omgang i forhold til første. Heller omvendt, for å bevare usikkerheten om utfallet lengst mulig. Dette er rent spillteknisk. Noe av grunnen til at Trivial Pursuit var så vellykket, var at det ikke var et hardcore spill, hvor de beste alltid var best, hver gang. Det var fullt mulig å vinne med færre korrekt besvarte svar enn en annen deltager. Vanskeligere da, men fullt mulig. Hvis spillet er tidlig avgjort, blir det kjedelig å spille nemlig. Og i pubquiz har vi å gjøre med spilldeltagere, først og fremst. Og denne usikkerheten om utfallet til slutt gjelder ikke bare i toppen, for lenger ned på resultatslista har man ofte lag som har en konkurrent på sitt nivå, som de kniver med. For dem kan det ligge like mye prestisje i å slå dette laget, som det gjør for de 2-3-4 topplagene i å ta hjem seieren. Så behold usikkeheten utover i quizen, det gjør det også mye mer spennende for deltagerne. Ikke så behagelig bestandig kanskje, men spill skal være spennende, det ligger litt i ordets betydning. Og dessuten gjelder så klart i begge omganger: Teach and delight!

* Kowtow

QM 1

Quizmasteren 1

Av Tore Dahl

Vi starter i dag en ny spalte, som vil handle om trivielle ting (naturlig nok), smått og stort og quiz-relevant eller irrelevant. Kanskje kommer det noen tips, kanskje noe interessante quiziosa og tidbits. Og selvsagt noen spørsmål. Hva er et godt spørsmål? Det i seg selv er et spørsmål, om enn kanskje ikke så godt. Svaret er vel at det er relativt, subjektivt for spørsmålssvareren, som det er for spørsmålslageren. For noen deltagere er gode spørsmål de de klarer, og dårlige spørsmål de de ikke klarer. Dette er et relativt snevert kvalitetsmål, og heller ikke et veldig bra et. Etter en stund er det trolig at en slik oppfatning vil endres. For eksempel etter et par tusen spørsmål av typen «Hva er hovedstaden i Norge?*» «Hvem er konge i Norge?»* og «Hvordan staves ‘Hordaland’?»*, får man kanskje apetitt for litt mer utfordrende saker. For å bekjempe quizittis, bør man krydre utvalget med noen virkelige harde nøtter fra tid til annen.

*Oslo
*Harald V
*H-O-R-D-A-L-A-N-D

Uansett, det er ulike mål. For meg personlig er de gode spørsmålene ofte de jeg ikke kunne svare på, men hvor jeg fant svaret umåtelig interessant. For eksempel i EM, hvor det norske landslaget ved Harald Aastorp maktet å lirke frem svaret «Fetterman» på et ganske langt spørsmål om en amerikansk hæravdeling og dens leder. Denne offiseren ble lokket i en felle på Custer-vis og massakrert. Selve spørsmålet var som en lang historisk anekdote som ble avsluttet med det prosaiske spørsmålsleddet «Who was this idiot?»

For meg var dette et bra spørsmål, jeg hadde aldri hørt om fyren, men har siden lest litt om affæren, kjent da hendig nok som «The Fetterman massacre», og som fant sted under Red Clouds War. Og her lærer man om assosierte hendelser som at Red Cloud var den eneste (den eneste!) indianerleder som sluttet fred med de amerikanske myndigheter, som VINNER av en krig mot USA. Og sånn er det ved å utføre research av slike spørsmål som man da ikke har klart, at man kan lære ting som kan resultere i nye, forhåpentligvis gode spørsmål, som man kan stille andre. Noen av disse vil kunne dukke opp i Norway Open i mars. Der vil det kunne dukke opp spørsmål som er vanskelige, veldig få (om noen) vil muligens klare disse, men temaet er da forhåpentligvis såpass interessant at flere vil ønske å vite mer om det, og som kanskje også kan inspirere til research igjen. I tillegg, når det nå i år i Norway Open vil være om lag en fjerdedel av spørsmålsmengden som er antatt vesentlig vanskeligere enn resten, vil prestasjonen føles desto større hvis man lykkes i å prikke noen av dem. Og gjør man det ikke er det ingen skam.

Tilbake til gode og dårlige spørsmål. Vi har også tilfeller hvor spørsmålet kan være bra, men svaret suger. Ikke fordi det er feil nødvendigvis, men det er for løst i fisken. Den slags «lutefiskspørsmål» oppstår ironisk nok ofte i kjølvannet av spørsmål hvor spørsmålslager har slengt inn «svar presist» etter selve spørsmålet. Her bør ofte varsellampene ringe, for hvor presist er presist nok? Det som er opplagt for quizmaster er sjelden like opplagt for en hel forsamling, så i mange tilfeller ville det være betimelig å lede deltagerne ytterligere på vei. For eksempel hvis man i utgangspunktet hadde et svar som besto av flere delsvar, så kanskje man kunne redusere svarmengden ved å oppgi noen av disse i spørsmålet. For å ta et ikke alt for vanskelig eksempel: Hva består pesto av? Presist svar.

Vel, okei, det tilforlatelig nok, man kommer raskt frem til i alle fall tre-fire viktige ingredienser, men er det flere? Kan man utelate en eller flere og likevel få poeng? Hva hvis man har med ingredienser som ikke er vanlige? Eller kan man løse problemet ved å utdype i spørsmålet: Pesto består vanligvis av basilikum, olivenolje, pinjekjerner og hvitløk, i tillegg til hvilken ost? Men her kan det igjen oppstå problemer ved at det i noen oppskrifter står at man kan bruke parmesan ELLER Romano-ost. Da bør vel begge godtas? Nja, fortsatt er parmesan klart vanligst, etter hva jeg kan se. Men det er i oppskrifter, så hva så med ferdigprodusert vare? Her bruker kanskje produsentene billigere varianter, som Grana Padano. Noen deltagere vil også komme opp til quizmaster og hevde at DE alltid lager pesto med lakris og gammelost og at det er det som er mest vanlig i Bykle, landets fremste pesto-kommune. Slikt kan man normalt bare overse, vi er ikke interessert i ekstremtilfellene med mindre det spørres om det. At noen hårdnakket hevder å ha observert bjørn helt øverst oppe inne i Holmenkolltårnet betyr ikke at den er vanlig der. Men slike innvendinger kan også ofte sikre mot ved å slenge på dekninger som «vanligvis» og «normalt». Men man bør ha dekning for det også så klart, og det kan i blant være vanskelig å bevise.

Hvis presisjonen i svaret fordrer en hel setning er det kanskje heller ikke en optimal formulering av spørsmålet. Det kan sikkert være tilfeller hvor dette er ok, men ideelt sett bør svaret bestå at et ord eller to, som er fulldekkende. Hvis svaret fordrer at man må forklare og legge ut om hva som ligger i det, og det like gjerne kunne stått «Drøft» i stedet for «Presist svar», er man muligens på ville veier. Ikke minst fordi det kan vanskeliggjøre selve rettingen betydelig. Prøv da heller å file på spørsmålet, utdype det, slik at man kan svare med et ord eller to. Men ikke glem å gjøre spørsmålet presist nok. «Hvor lever elefanten?» er ikke en god formulering. Er svaret Afrika og India? Nagasaki? På bakken? I skogen? På savannen? Uganda? På sirkus? I gode og onde dager? I Bykle? Det er vanskelig å finne et sikkert nok spørsmål i mange tilfeller, men ofte kan man gjøre det på bekostning av vanskelighetsgraden. For eksempel, «Finnes den asiatiske elefanten, også kalt indisk elefant, normalt utenfor India?» kan man spørre om. Da er det plutselig et 50/50-spørsmål, men det er i alle fall enkelt å forsvare svaret, noe som ville vært betydelig vanskeligere hvis man ba om hvilke land. Spesielt siden kilder som Wikipedia-artikkelen opplyser at den er en truet dyreart, og at det finnes mellom «41410 og 52345» individer i vill tilstand. Det var et relativt stort spenn med ytterst presise grenser vil jeg si. Hvordan har man kommet frem til dette absurde intervallet? «Jo», sier Knotolf Bukspytten, elefantekspert fra Bykle: «På tirsdag, i Asia, talte vi 41410 stykker, mens på onsdag, i Asia, talte vi 52345. Ergo må det riktige tallet være et sted i mellom». Stands to reason. Eller? Kildekritikk er viktig i quiz-sammenheng og, og det er helt umulig å gå god for slike tall.

Men det var dette med presist svar da. Ideelt sett blir spørsmålet antagelig bedre, hvis man formulerer spørsmålet på en slik måte at det ikke er tvil om presisjonsnivået. Deltagerne har som oftest nok med å komme frem til et plausibelt svar, og hvis presisjonen er innbakt i spørsmålet på en slik måte at man slipper å gjette på den, har man antagelig kommet langt på vei i å formulere et godt spørsmål.

Vi kommer tilbake til flere quiztekniske forhold i neste nummer.